FJERDE STROFEN
DEN SISTE AV ÅNDENE
Ånden nærmet sig, langsomt, høitidelig, taust. Da den kom borttil ham, knelte Scrooge ned for den; for ånden tyktes spre mørke og mysterium i selve luften den svev frem gjennem.
Den var hyllet i et ålsvart klædebon, som skjulte hodet, ansiktet, skikkelsen, og ikke lot noe av den være synlig, utom en utstrakt hånd. Og uten den vilde det ha vært vanskelig å skjelne den ut fra mørket som omgav den.
Han følte den var høi og imponerende da den kom borttil ham, og at dens gåtefulle vesen fylte ham med en høitidelig redsel. Han visste ikke mer, for ånden hverken talte eller rørte sig.
«Jeg er sammen med ånden til julen som skal komme?» sa Scrooge.
Ånden svarte ikke, men pekte frem med hånden.
«Du vil vise mig skyggene av de ting som ikke har hendt, men som skal hende i tiden fremfor oss,» fortsatte Scrooge. «Er det så, ånd?»
Den øverste parten av klædebonet trakk sig sammen et øieblikk i folder, som ånden hadde bøid hodet. Det var det eneste svaret han fikk.
Enda Scrooge nu var godt vant med åndeselskap, var han så redd denne tause skikkelsen at benene skalv under ham, og han merkte han knapt kunde stå da han gjorde sig rede til å følge den. Ånden stanste et øieblikk og så hvordan det stod til med ham, og gav ham tid til å komme sig.
Men det blev verre med Scrooge for dette. Det
