for jeg synes synd på ham. Kanskje kommer han til å spotte julen til han dør; men han kan ikke la være å tenke bedre om det. Jeg utfordrer ham. Når han oplever hvert år at jeg kommer der, i godt humør, år efter år, og sier: «Onkel Scrooge, hvordan står til» — og det så fører til om ikke til annet så iallfall til det at han kommer på å efterlate sig femti pund til den stakkars kontoristen sin, så er da det noe. Og jeg tror jeg skakte ham op litt i går.»
Det var deres tur til å le nu, til den tanken at han hadde skakt op Scrooge. Men han var så helt godlyndt, og han brydde sig så lite om hvad de lo til, bare de i det hele tatt fikk le, at han økte på moroen deres, og sendte flasken lystig rundt.
Efter teen fikk de litt musikk. For det var en musikalsk familie, og de visste hvad de tok på sig når de sang en gammel engelsk sang eller ed det kan jeg forsikre dere, særlig da Topper, som kunde brumme i vei i bassen som en kar, og aldri fikk de store årene i pannen til å svulme op, og aldri blev rød i fjeset for det. Niecen til Scrooge spilte så vakkert på harpe; og blandt andre melodier spilte hun en enkel liten sang — å, det rene ingenting, du kunde lært å plystre den på to minutter — men den sangen hørte til det barnet som hadde hentet Scrooge fra pensjonatskolen, sånn som han hadde blitt mint om det av ånden til julen som svant. Da denne sangen lød, kom alle de ting denne ånden hadde vist ham, så sterkt frem i hugen hans; han blev mer og mer stille og mild; han tenkte at hadde han fått lyttet oftere til den, for år siden, kunde han kanskje ha dyrket de vennlige ting i livet til sin egen lykke med sine egne hender, uten å ta hjelp av graverens spade som hadde gravlagt Jacob Marley.
Men de vigde ikke hele kvelden til musikken. Om en stund lekte de panteleker; for det er godt å være barn somme tider, og aldri er det bedre enn i julen, da den mektige ophavsmannen til den var et barn selv. Stopp! Først lekte de blindebukk. Naturligvis gjorde de det. Og ikke tror jeg mer på at Topper virkelig var blind enn jeg tror han hadde øine i støvlene. Min mening er at det
