på — ha ha ha! — at han noensinne kommer til å gagne oss med den.»
«Jeg kan ikke med ham,» sa niecen. Og søstrene hennes og alle de andre damene gav ord for den samme meningen.
«Å, jeg kan med ham,» sa nevøen. «Det gjør mig vondt for ham; jeg kunde ikke bli sinna på ham om jeg prøvde på det. Hvem lider ved ulunene hans? Han selv, alltid. Se nu, han får den grillen å mislike oss, og han vil ikke komme og spise middag hos oss. Hvad er følgen? Ikke så han taper noen særs fin middag.»
«Jo så menn, jeg synes han taper en meget god middag,» sa niecen til Scrooge. Alle de andre sa det samme, og en må innrømme de var kompetente dommere, fordi de just hadde spist den middagen; nu satt de i klynge rundt ilden med lampelys og hadde desserten stående på bordet.
«Nuvel, det gleder mig å høre det,» sa nevøen til Scrooge, «for jeg har ikke noen særs tiltro til disse unge husmødrene. Hvad sier du, Topper?»
Topper hadde tydeligvis kastet øinene sine på en av søstrene til niecen, for han svarte at en ungkar var en elendig hjemløsing, som ikke hadde noen rett til å ha noen mening om dette emnet. Til dette rødmet søsteren til niecen, hun den lubne med kniplingskraven, ikke hun med rosene.
«Fortsett, Fred,» sa niecen og klappet i hendene. «Han avslutter aldri det han begynner å si! Han er riktig en latterlig fyr!»
Nevøen til Scrooge slapp sig løs i latter igjen, og da det var umulig å verge sig for smitten enda den lubne søsteren prøvde alvorlig å gjøre det med vineger — så fulgte alle samstemmig hans eksempel.
«Jeg vilde bare si,» sa nevøen, «at følgen av at han har fått mothug mot oss og ikke vil ha det morsomt hos oss, tror jeg blir at han taper noen hyggelige stunder som ikke kunde gjøre ham noe vondt. Jeg er viss på han taper hyggeligere selskap enn han har med sine egne tanker, enten i det jordslåtte gamle kontoret hans eller i de støvete værelsene hans. Jeg har satt mig fore å gi ham samme chancen hvert år, enten han liker det eller ei,
