ham, enda lite visste lyktetenderen han hadde noe annet lag enn julen selv!
Og nu, uten et varselsord fra ånden, stod de ute på en mørk og øde hei, der uhyre masser av kantete stener var slengt ikring som var den gravplassen for kjemper, og der vannet bredte sig som det lystet, eller vilde ha gjort hadde ikke frosten holdt det fengslet; og der intet vokste uten mose og torneblad og grovt stritt gress. Nede i vest hadde solen latt efter sig en strime brennende rødt, som glodde utover ødemarken et øieblikk, som et illvondt øie, og drog brynene lavere og lavere, og enda lavere, til det kom bort i det tette mørket i svarte natten.
«Hvad sted er dette?» spurte Scrooge.
«Et sted der gruvearbeiderne bor, de som arbeider i jordens innvoller,» svarte ånden. «Men de kjenner mig. Se!»
Det skinte et lys fra vinduet i en hytte, og hurtig nærmet de sig det. De fôr gjennem veggen av jord og sten, og der inne fant de et lystig selskap samlet rundt en luende ild. En gammel, gammel mann og kone med barn og barnebarn og et ættledd til foruten dem, alle stast op muntert i helgedagsklærne sine. Den gamle mannen sang en julesang, med en røst som sjelden hevet sig over ulet fra vinden over det nakne ødet; det hadde vært en svært gammel sang den tid han var smågutt, og rett som det var sang de med alle sammen i koret. Og se bare, straks de tok i, da blev den gamle mannen rent oprømt og høimælt; men straks de tidde, så visst, da seg kraften av ham igjen.
Ånden drygde ikke her; han bad Scrooge holde fast i kappen hans; så fôr han over heien, og hvor fôr han? Ikke til sjøs vel? Jo, til sjøs! Redd blev Scrooge da han så sig tilbake og så det siste av landet, en fælslig fjellgård, alt lå bak ham, og ørene hans blev slått døve av bølgebraket, der de veltet sig og brølte og raste mellem de fæle hulene det hadde slitt ut selv, og i villskap forsøkt å grave grunnen unda landet.
Bygd på et ødslig rev, sunkne klipper, en halv mil eller så fra stranden, der stod et enslig fyrtårn. Bølgene slo og gnog mot det; store dynger med tang og tare klyngte
