Hurra! En veldig eim! Puddingen var ute av bryggepannen. En lukt som på en vaskedag! Det var klædet. En lukt som fra et spisested og et butterdeigbakeri dør om dør og et vaskeri attmed dem igjen! Det var puddingen! Om et halvt minutt kom mrs. Cratchit — ophisset, men smilende stolt likevel — med puddingen lik en flekket kanonkule, så hård og fast, luende i en halv kvartflaske patent brennevin, og vigslet med julens kristtorn stukket i toppen på den.
Å, en vidunderlig pudding! Bob Cratchit sa, og det så rolig og trygt, at han holdt den for å være den største sukcess mrs. Cratchit hadde hatt siden bryllupet deres. Mrs. Cratchit sa at nu da tyngselen hadde falt fra hugen hennes, nu vilde hun bekjenne hun hadde hatt sine tvil om det hadde vært passelig med mel i den. Hver eneste en hadde noe å si om den, men ikke en eneste en hverken sa eller tenkte at det likevel var en liten pudding til en stor familie. Det vilde ha vært oplagt kjetterskap å gjøre det. Hver eneste Cratchit vilde ha rødmet ved å ymte frempå om noe sånt.
Til slutt var de ferdig med middagen, duken var ryddet, kaminen sopt, og ilden tendt igjen. Det blev smakt på blandingen i muggen, og den fikk attesten utmerket; så kom eplene og appelsinene på bordet, og en skuffel kastanjer på ilden. Så samlet Cratchit-familien sig kring ilden, i en cirkel, sa Bob Cratchit, og mente vel en halvcirkel; og ved Bob Cratchits albue stod familiens forsyning med glass — to tomlinger og en sennepskrukke uten hank.
De tok imot det varme innholdet i muggen likevel, akkurat like godt som gylne pokaler vilde ha gjort; og Bob skjenkte rundt med strålende mine, mens kastanjene på ilden sprutet og sprakte med stort ståk. Så utbragte Bob en skål:
«En gledelig jul til oss alle, mine kjære! Gud velsigne oss alle sammen!»
Og hele familien tok det op igjen.
«Gud velsigne hver enkelt av oss!» sa Vesle-Tim, sist av alle.
Han satt riktig tett inntil faren på den vesle stolen sin. Bob holdt den vesle visne hånden hans i sin, som han
