livsatmosfære; et nytt håp som dets store formål. I alt som gav min kjærlighet noe verd i dine øine. Dersom dette ikke alt hadde vært mellem oss,» sa piken og så mildt, men fast, på ham, «si mig, vilde du da ha valgt mig ut og forsøkt å vinne mig nu? Å, nei!»
Han tyktes gi sig for det rettvise i denne tanken, på tross av sig selv. Han kjempet med sig selv; men sa: «Du tror det ikke.»
«Jeg vilde så gladelig ha trodd noe annet om jeg kunde,» svarte hun. «Det vet Gud! Når jeg har lært en sannhet som denne, da vet jeg hvor sterk og uimotståelig den må være. Men var du fri i dag, i morgen, i går, kan så jeg engang tro du vilde velge en pike uten medgift — du som i dine egne fortrolige ord til henne veier alt med Vinning; eller om du valgte henne, og et øieblikk var troløs mot din egen ledende grunntanke, vet ikke jeg da at angeren og ergrelsen din vilde komme efterpå, sikkert og visst? Jeg vet det; og jeg gir dig fri — av hele mitt hjerte, for min kjærlighets skyld, til ham som du engang var.»
Han vilde tale; men hun fortsatte, med hodet vendt fra ham:
«Kanskje dette smerter dig, og minte om det som har vært får mig halvveis til å håpe det. Om en kort, meget kort tid vil du vise fra dig minnet om det, med glede, som en drøm uten noen mening, som det var bra du våknet op av i tide. Måtte du bli lykkelig i det livet du har valgt dig!»
Hun gikk fra ham, og de skiltes.
«Ånd!» sa Scrooge, «vis mig ikke noe mer! Før mig hjem. Hvorfor har du glede av å pine mig?»
«En skygge til!» sa ånden.
«Nei, ikke flere!» ropte Scrooge. «Ikke flere! Jeg vil ikke se dem. Vis mig ikke mer!»
De var nu i andre omgivelser på et nytt sted; et værelse, ikke særlig stort og vakkert, men fullt av hyggelige ting. Nær vinterilden satt en smukk ung pike, så lik den forrige at Scrooge trodde det var den samme, til han så henne, nu en tekkelig eldre mor som satt fremfor datteren sin. Ståket i dette rummet var rent til å bli øren av, for
