Ånden stanste fremfor døren til et visst lagerhus; og den spurte Scrooge om han kjente det.
«Kjenner det!» sa Scrooge. «Gikk jeg ikke læren her!»
De gikk inn. En gammel herre med velsk parykk satt bak en pult, så høi at hadde herren vært to tommer høiere, måtte han ha slått hodet mot loftet. Da Scrooge fikk se ham, ropte han i største ophisselse:
«Nei men, det er da gamle Fezziwig! Gud velsigne hjertelaget hans! Det er Fezziwig, lys levende igjen!»
Gamle Fezziwig la pennen fra sig og så op på klokken som akkurat viste syv. Han gned sig i hendene, rettet på den rummelige vesten sin, lo over hele kroppen fra skoene til organet for godhug; så ropte han med den hyggelige, oljete, fyldige, fete, joviale stemmen sin:
«Hallo, der borte! Ebenezer! Dick!
Scrooge, som en voksen ung mann nu, kom sprek inn, i følge med lærling-kameraten sin.
«Dick Wilkins, sant og visst!» sa Scrooge til ånden. «Sant til Gud, ja! Der er han! Han holdt meget av mig, Dick, han gjorde det. Stakkars Dick! Å, Gud, å, Gud!»
«Hallo, gutter!» sa Pezziwig. «Ikke mer arbeid i kveld. Julaften, Dick, Jul, Ebenezer! Få vindusskåtene op,» ropte gamle Fezzimig og klasket nevene kvasst i hop, «før noen får sagt Jack Robinson!»
Dere kan ikke tro hvor de to fyrene la i vei med det! De travet ut på gaten med skåtene — en to tre! — var de på plass — fire fem seks! — slåen for og bolten inn — syv åtte ni! — og var tilbake igjen før en kunde ha kommet til tolv, og peste som veddeløpshester.
«Hallo ho!» ropte gamle Pezziwig, og smatt ned fra den høie pulten med rent vidunderlig smidighet. «Rydd op, gutter, og la oss få rikelig med plass her! Hallo ho, Dick! Frisk nu, Ebenezer!»
Rydde op! Å, det fanst ikke den ting de ikke vilde rydde av veien eller kunde rydde av veien, når gamle Fezziwig så på. Det var gjort på ett minutt. Alt som flyttes kunde, var stuvd bort som det var avskjediget fra offentlig liv for tid og evighet; gulvet var feid og skvettet med vann, lampene i orden, brennefang hopet
