igjen og løftet sig på tå for å omfavne ham. Så tok hun til å dra i ham, så barnlig ivrig, imot døren; og han var ikke det slag lei for å fare, og fulgte henne.
En fryktelig stemme i hall'en ropte: «Bær ned kofferten til master Scrooge, nå!» Og i hall'en viste skolemesteren selv sig; han skjelte mot master Scrooge med en fælslig nedlatenhet og kastet ham ut i en fryktelig sinnstilstand ved å trykke hånden hans. Så førte han ham og søsteren inn i den absolutt eldste brønn av en kuldegysende bestestue som noe menneske noen gang har sett; kartene på veggen og den himmelske og den jordiske globus i vinduene var voksbleke av kulde. Her tok han frem en karaffel med underlig lett vin og en hump underlig tung kake; han stelte til en liten smak av disse lekkerier til de unge; samtidig sendte han en skinnmager tjener ut og by kusken et glass «et eller annet»; kusken svarte at han sa så mange takk, men var det av samme brygget han hadde smakt før, vilde han helst slippe. Kofferten til master Scrooge var nu bundet oppå postvognen; barna sa gjerne nok farvel til skolemesteren; de steg inn i vognen, og så kjørte de lystig ned opkjørselen gjennem haven; de hurtige hjulene slo rimet og sneen fra det mørke løvet på vintergrøntet som drev og fok.
«Alltid så klekk en skapning, som et åndepust kunde ha fått til å visne bort,» sa ånden. «Men hun hadde et stort hjerte!»
«Ja, det hadde hun!» ropte Scrooge, «Det har du rett i. Jeg vil ikke si dig imot i det, ånd. Gud forby!»
«Hun dødde som voksen kvinne,» sa ånden; «og jeg tror hun hadde barn.»
«Ett barn,» svarte Scrooge.
«Sant,» sa ånden. «Nevøen din!»
Scrooge tyktes bli urolig i hugen; han svarte stutt: «Ja.»
Enda de hadde så å si i øieblikket forlatt skolen, var de nu i de vrimlende gatene i en by; og skyggeaktige ferdesfolk fôr og kom igjen forbi dem; skyggeaktige vogner basket sig frem, og alt røre og ståk i en virkelig by var kring dem. Det var klart nok å se, sånn butikkene var stast op, at her var det også julen igjen; men det var kveld, og gatene var oplyst.
