«Ta bare mot en berøring av hånden min der,» så ånden og la den på hjertet hans, «og du skal bæres oppe i mer enn dette!»
Ikke før var ordene sagt, så gikk de tvers gjennem veggen, og stod på en åpen vei ute på landet, med marker på hver side. Byen var fullstendig forsvunnen. Ikke spor var å se av den. Mørket og tåken var forsvunnen sammen med den; det var en klar, kald vinterdag, med sne på jorden.
«Gode Gud!» sa Scrooge, han slo hendene sammen da han så sig kring. «Jeg er født og fostret på dette stedet. Jeg var smågutt her!»
Ånden så mildt på ham. Dens bløte grep, så lett og hurtig det hadde vært, tyktes ennu vare ved for den gamle manns følelse. Han sanste tusen dufter som fløt i luften, og hver av dem var knyttet til tusen tanker, og håp, og gleder, og suter, glemt for lenge, lenge siden!
«Leppene dine skjelver,» sa ånden. «Og hvad er dette der på kinnet ditt?»
Scrooge mumlet, og det var en uvanlig hikst i stemmen hans, at det var en kveise; og så bad han ånden føre ham dit den vilde.
«Du minnes veien?» spurte ånden.
«Minnes den!» ropte Scrooge opglødd; «jeg kunde gå den med bind for øinene.»
«Underlig å glemme den i så mange år!» sa ånden. «La oss gå videre!»
De gikk videre frem efter veien. Scrooge husket hver grind, hver stolpe, hvert tre, til en liten kjøpstad viste sig i det fjerne, med broen sin, kirken sin, og elven i bukt og sving. Nu så han noen raggete ponnier komme travende mot dem; smågutter satt på ryggen av dem, og de ropte til andre smågutter i landsens kjerrer og vogner som kjørtes av bønder. Alle disse smågutter var i strålende humør og jublet til hverandre, til de vide markene var så fylt av lystig låt at den friske luften lo ved å høre det.
«Dette er bare skyggene av de ting som har vært,» sa ånden, «De enser ikke oss det slag.»
Der lystige ferdefølget kom, og efter hvert som det
