slett ikke var så tett attmed ham, men kom langt borte fra.
«Hvem eller hvad er du?» spurte Scrooge.
«Jeg er ånden til julen som svant.»
«For lenge siden svant?» spurte Scrooge, han merkte sig dvergeskikkelsen den hadde.
«Nei. Svant for dig.»
Kanskje kunde Scrooge ikke ha forklart det om noen hadde spurt ham, hvorfor han fikk sånn særskilt lyst til å se ånden med luen på; han bad den sette luen på.
«Jaså,» brøt ånden ut, «vil du så snart slukke med verdslige hender det lyset jeg gir? Er det ikke nok at du er en av dem som med lidenskapene sine skaper denne luen, og tvinger mig til i årevis å bære den lavt ned i pannen!»
Scrooge sa sig ærbødig fri for å ha ment å krenke den på noen måte, eller for noensinne i sitt liv med vitende og vilje ha skaffet ånden noen hatt. Så gjorde han sig så djerv å spørre hvad sak det var som hadde ført den hit.
«Din velferd!» sa ånden.
Scrooge takket meget for det; men han kunde ikke la være å tenke at en natt i uskiplet hvile skulde ha vært mer gagnlig i så måte. Ånden måtte ha hørt ham tenke, for den sa øieblikkelig:
«Din bot og bedring da. Ta dig i akt!»
Mens den talte rakte den ut den sterke hånden sin og grep ham mildt i armen.
«Stå op! — og gå med mig!»
Det vilde ha vært fåfengt for Scrooge å undskylde sig med at været og tiden ikke var laglig for fotgjengerplaner, at sengen var varm og termometret langt under frysepunktet, at han var nokså tynnklædd i tøfler og slåbrok og nattlue, og at han var forkjølt for tiden. Taket i armen hans var mildt som av en kvinnehånd, men det nyttet ikke å stå mot det. Han stod op; men da han så at ånden tok veien mot vinduet, tok han tak i dens drakt og bad for sig.
«Jeg er en dødelig,» protesterte Scrooge, «jeg kommer sikkert til å falle ned.»
