op i halvreist stilling, og befant sig ansikt til ansikt med den ujordiske gjesten som drog det til side; så nær ham som jeg er Dem nu, og jeg står nu i ånden kloss attmed albuen Deres.
Det var en underlig skikkelse — liknet et barn; men liknet ikke et barn så meget som den liknet en gammel mann, sett gjennem et eller annet overnaturlig medium, som fikk ham til å kverves for synet og minskes til barnestørrelse. Håret som hang kring halsen og nedefter ryggen, var kvitt som av elde; og enda hadde ikke ansiktet en eneste rynke, og den fineste rødme lyste på huden. Armene var svært lange og muskuløse; hendene likeens, som taket deres måtte ha uvanlig styrke. Benene og føttene, svært fint skapt, var, som de øvre lemmene, nakne. Den hadde på sig en tunika av det reneste hvite; og rundt livet var spent et strålende belte; glansen fra det var overmåte skjønn. Den holdt en frisk grønn kristtorn-gren i hånden, og i særmerkt kontrast til dette vinterlige emblemet var klærne pyntet med sommerblomster, Men den underligste tingen ved den var at det fra issen sprang en klar lysstråle, som gjorde alt dette synlig; det var uten tvil også grunnen til at den i de mørkere stundene sine brukte en stor lyseslukker til lue, som den nu bar under armen.
Men ikke engang dette var det underligste Scrooge så ved den, nu da han stirret på den med økende fasthet. For beltet funklet og glitret snart på det ene sted og snart på det andre, og det som var lyst i det ene øieblikket, var mørkt i det næste, og likeens skiftet skikkelsen ustanselig i tydelighet og form; snart var den et vesen med én arm, så med ett ben, så med tyve ben, så et par ben uten hode, så et hode uten kropp; av disse kvervende delene var ikke det svakeste riss synlig i det tykke mørket som de eimet bort i. Og mens han undret sig over dette, var den sig selv igjen, så tydelig og klar som noensinne.
«Er du den ånden jeg fikk varsel om skulde komme?» spurte Scrooge.
«Jeg er det!»
Røsten var mild og bløt. Underlig lav, som den
