bordet og bandt det kring hodet som før. Scrooge merkte det av den kvasse lyden tennene laget da kjakene blev ført mot hverandre igjen av bandasjen. Han vågde løfte øinene igjen, og så den overnaturlige gjesten stå opreist fremfor sig, med lenken reivet over og kring armen..
Synet vandret baklengs fra ham, og for hvert steg det tok, løftet vinduet sig litt, så da skrømtet nådde det, var det vidåpent. Det vinkte på Scrooge at han skulde komme nærmere, og han gjorde det. Da de stod to steg fra hverandre, holdt Marleys ånd hånden i været og advarte ham fra å komme nærmere. Scrooge stanste.
Ikke så meget av lydighet som av forbauselse og redsel, for da hånden løftet sig, merkte han forvirrede lyder i luften, brokker av klagetoner og anger, usigelig sorgfull jammer og selvanklage, Skrømtet hørte på det et øieblikk, gav sig så med i den sorgfulle klagesangen, og fløt ut på den ødslige, mørke natten.
Scrooge fulgte med til vinduet, rent desperat av nysgjerrighet. Han stirret ut.
Luften var full av gespenster, som svev hit og dit i hvileløst jag, og de stønte og klagde der de fôr. Hvert eneste ett bar lenker, som Marleys ånd; noen få — kanskje var det skyldtyngede regjeringer — var lenket sammen; ikke ett var fritt. Mange av dem hadde Scrooge kjent personlig da de levde. Han hadde vært rent godvenn med et gammelt skrømt i hvit vest, med et uhyre stort pengeskap festet til ankelen; det gråt ynkelig da det var ute av stand til å hjelpe en forkommen kvinne med et barn, som det så der nede på en gatetrappe. Elendigheten for dem alle sammen var tydeligvis at de forsøkte å blande sig inn i menneskenes affærer og gjøre noe godt, men hadde mistet evnen til det for alltid.
Om disse vesenene blev til tåke, eller om tåken sveipte dem inn, det kunde han ikke si; men både de og ånderøstene deres svant samtidig; og natten var sånn den hadde vært da han gikk hjem.
Scrooge lukket vinduet, og undersøkte døren skrømtet hadde kommet inn gjennem. Den var låst med to låser, sånn han hadde låst den med sine egne hender; og slåene
