grublet på det skrømtet hadde sagt; men han løftet ikke øinene, og ikke reiste han sig fra knefallet.
«Du må ha vært svært seinfør, Jacob,» sa Scrooge, forretningsmessig, men både ydmykt og ærbødig,
«Seinfør!» gjentok skrømtet.
«Død i syv år,» funderte Scrooge, «og på reise hele tiden?»
«Hele tiden,» sa skrømtet. «Aldri hvile, aldri fred. Uopholdelig angers pine!»
«Du reiser hurtig?»
«På vindens vinger,» svarte skrømtet.
«Du må ha fart over store strekninger på syv år,» sa Scrooge.
Da skrømtet hørte dette, satte det i et skrik igjen, og skranglet så fælslig med lenken i den dødsstille natten, at vakten kunne hatt full rett til å reise tiltale mot det for ulempe og plage.
«Å, fange i lenker, slått i dobbelte jern!» ropte gespenstet, «som ikke vet at tidsaldrer av udødelige veseners møie og strev for denne jorden må svinne i evigheten for det gode den evner føle er helt utviklet — som ikke vet at hver kristen ånd som kjærlig arbeider i sin vesle krins, hvad den så er, vil finne at jordelivet var altfor kort til dens umåtelige skatt av evner til å gjøre gagn — som ikke vet at intet verdensrum av anger kan bøte for de unyttede høve til å gjøre gagn i et eneste liv! Men sånn var jeg også! Å, sånn var jeg!»
«Men du var da alltid en god forretningsmann, Jacob,» stammet Scrooge; han begynte å trøste sig selv med det.
«Forretningsmann!» ropte skrømtet og vred hendene igjen. «Menneskeheten, det var min forretning; samfundsbaten, det var min forretning; godhug, barmhjertighet, tålsomhet, og godgjørenhet, det var alt sammen min forretning. Alt jeg handlet i yrket mitt var bare en dråpe vann i det vide havet forretningen min var!»
Skrømtet løftet lenken sin i strak arm, som den var grunnen til dets fånyttige sorg, og slengte den tungt mot gulvet igjen.
«På denne tiden av det kvervende året,» sa skrømtet,
