Scrooge hadde ikke til vane å slå vitser just, og ikke følte han sig i skjemtelaget heller, akkurat nu. Sannheten er at han forsøkte å være ordgløgg og skarp for å spre tankene sine og holde redselen nede, for stemmen til skrømtet ristet selve margen i benene på ham.
Å sitte der og glo på disse stive isøinene i taushet bare et øieblikk, det følte Scrooge vilde gjøre ham til stakkar rent. Det var også noe fryktelig fælslig, dette, at skrømtet var utstyrt med en helvedes-atmosfære for sig selv. Scrooge kunde ikke akkurat føle den, men det var tydelig tilfellet likevel; for enda spøkelset satt der og absolutt ikke rørte på sig, så flagret håret, skjøtene, duskene likevel som i den hete eimen fra en ovn.
«Du ser denne tannstikkeren her?» sa Scrooge, han gikk hurtig over til angrepet igjen av den grunn som just er notert; han ønskte om så bare for et sekund å vende det forstenede blikket i skrømtet bort fra sig.
«Det gjør jeg,» svarte spøkelset.
«Du ser ikke på den,» sa Scrooge.
«Men jeg ser den,» sa spøkelset, «likevel.»
«Nuvel,» svarte Scrooge, «jeg behøver bare svelgje denne der, og for resten av dagene mine vil jeg være forfulgt av en legion med tusser, alle sammen skapte av mig selv. Humbug, sier jeg dig, humbug!»
Ved dette satte ånden i et fælslig skrik, og skok lenken sin med sånn fortvilt og skremmende en ulyd, at Scrooge klamret sig til stolen for å berge sig fra å falle i uvett. Men hvor blev ikke redselen hans enda større, da gespenstet tok av sig bandasjen kring hodet som den var for varm å ha på innendørs, og nedrekjaken falt ned på brystet!
Scrooge falt på kne og slo hendene fremfor ansiktet.
«Nåde!» sa han. «Forferdelige syn, hvorfor piner du mig?»
«Du verdsligsinnede mann!» svarte ånden, «tror du nu jeg er til eller ei?»
«Jeg tror,» sa Scrooge; «jeg må. Men hvorfor sviv ånder kring på jorden, og hvorfor kommer de til mig?»
