til å se på en klokke, en gammeldags klokke som hang i værelset og hadde forbindelse i en eller annen forglemt hensikt med et kammers i øverste etasje i bygningen. Det var med stor forbauselse, og med en underlig uforklarlig redsel, at han blev sittende og se på at denne klokken tok til å svinge. Til å begynne med svingte den så stille at den knapt gav en lyd fra sig; men snart ringte den høit, og det samme gjorde hver eneste klokke i huset.
Det kunde vel vare et halvt minutt, eller et helt minutt, men det tyktes være en time. Klokkene sluttet som de hadde begynt, alle samtidig. Og efter dem kom en skranglende lyd, dypt nedefra, som en eller annen drog en tung lenke bortover fatene i kjelleren til vinhandleren. Scrooge husket da at han hadde hørt gjengangere i spøkelseshus blev skildret sånn at de drog på lenker.
Kjellerdøren fløi op med en ljomende lyd, og da hørte han lyden meget tydeligere, på gulvet nedenunder. Så kom den opover trappen; så kom den bort mot døren hans.
«Det er humbug likevel!» sa Scrooge. «Jeg vil ikke tro på det.»
Men han skiftet hamleten likevel, da det kom, uten stans, gjennem den tunge døren, og gikk inn på rummet midt fremfor øinene hans. Og da det kom inn, sprang den døende flammen i været som om den ropte: «Jeg kjenner ham! Marleys ånd!» Og seg ned igjen.
Samme ansiktet; nøiaktig det samme. Marley med hårpisken sin, den vanlige vesten, trange benklær, og støvler; duskene på støvlene strittet i været, likeens hårpisken, og frakkeskjøtene også, og håret på hodet hans. Lenken han drog på, var spent kring livet på ham. Den var lang og ringet sig kring ham som en svans; og den var laget — for Scrooge la nøie merke til det — av pengeskrin, nøkler, hengelås, hovedbøker, dokumenter, og tunge punger innlagt med stål. Kroppen hans var gjennemsiktig, så Scrooge, som satt og stirret på ham og så gjennem vesten hans, kunde se de to knappene bak i frakken hans.
