og enda øinene stod vidåpne, var de helt ubevegelige. Dette og den blygrå farven gjorde dem rent fælslig; men fælsligheten tyktes være på tross av ansiktet, utom dets kontroll, likesom ikke med i deres eget uttrykk heller.
Rett som Scrooge stod og stirret stivt på dette fenomen, var det en dørhammer igjen.
Det vilde ikke vært sant å si han ikke skvatt, eller at blodet hans ikke merkte en redslefølelse det aldri hadde kjent siden han var barn. Men han la hånden på nøkkelen som han hadde sloppet, dreide den stødig, og gikk inn, og tendte på lyset sitt.
Det er sant, han drygde liksom han ikke visste hvad han vilde, et øieblikk, før han lukket døren; og det er sant, at han kikket bakom døren først som han halvveis ventet på å få sig en støkk ved å se Marleys hårpisk stikke frem på entré-siden. Men det var ikke annet å se på innsiden av døren enn skruene og møtrikkene som holdt dørhammeren fast. Så sa han: «Sludder!», og lukket døren så det small.
Lyden ljomet gjennem huset som torden; hvert rum ovenpå, og hvert fat i vinhandlerens kjeller nedenunder, tyktes ha sitt særskilte ekkoskrall. Scrooge var ikke den mann som tok støkk av noen ekko, Han stengte døren og gikk over entréen, tok så til å stige op trappen, og langsomt gikk han, og lyset sitt pusset han mens han gikk. En kan tale sånn i det blå om å kjøre med kalesjevogn og seks hester opover en trappe av det gode gamle slaget, eller gjennem en nylig vedtatt dårlig lovbestemmelse; men jeg mener det når jeg sier en godt kunde ha fått en likvogn op denne trappen, og det på tvert med tverrbommen mot veggen og døren mot rekkverket, makelig også. Det var bredde nok til det, og rum tilovers; kanskje var det grunnen til at Scrooge syntes han så en likvogn kjøre av sig selv fremfor ham i skyggemørket. Halve dusinet med gasslykter vilde ikke ha lyst op hallen altfor godt ute fra gaten, så en kan godt tenke sig den var nokså mørk med pråsen til Scrooge.
Op gikk Scrooge, og brydde sig ikke døiten om det. Mørke er billig, og det likte Scrooge. Men før han låste
