«Er der ikke fengsler?» spurte Scrooge.
«Fullt op av fengsler,» sa herren, og la pennen fra sig igjen.
«Og fattighusene?» spurte Scrooge. «Fungerer de ennu?»
«De fungerer. Ennu,» svarte herren. «Jeg skulde ønske jeg kunde ha sagt de ikke gjorde det.»
«Tredemøllen og fattiglovgivningen er i full kraft altså?» sa Scrooge.
«Har fullt op å gjøre, sir.»
«Nå! Av det De først sa var jeg redd at noe hadde hendt som stanste dem i den nyttige virksomheten deres,» sa Scrooge. «Det gleder mig meget å høre det.»
«Under det inntrykket at de neppe gir kristen kveik hverken til kropp eller sjel hos massene,» svarte herren, «forsøker noen få av oss å reise en kapital til å kjøpe litt mat og drikke til de fattige, litt å varme sig ved også. Vi velger denne tiden, for den er tiden fremfor noen annen, da nøden føles sterkest, og overfloden riktig gjør sig til gode. Hvor meget skal jeg skrive Dem for?»
«Ingenting,» svarte Scrooge.
«De ønsker å være anonym?»
«Jeg ønsker å få være i fred,» sa Scrooge. «Siden De spør mig hvad jeg ønsker, så er det svaret mitt. «Jeg slår mig ikke løs til jul selv, og jeg kan ikke hjelpe dovne mennesker til å slå sig løs. Jeg gir min hjelp til å støtte de institusjoner jeg har nevnt — de koster nok; og de som er ille ute får gå dit.»
«Det er mange som ikke kan gå dit; det er mange som heller vil dø også.»
«Vil de heller dø,» sa Scrooge, «så er det best de gjør det, og minker overbefolkningen. Dessuten — undskyld! — men jeg kjenner ikke noe til dette.»
«Men De kunde få kjennskap til det,» sa herren.
«Det er ikke min affære,» svarte Scrooge. «En mann har nok med å ha greie på sine egne affærer og ikke blande sig borti andres affærer. Min tid er fullt optatt med mine egne. God kveld, mine herrer!»
Herrene skjønte klart at det var nytteløst å forfølge
