menter, dels av demokratiske socialister i fransk mening dels av radikale bourgeois.
Blandt polakkerne understøtter kommunisterne det parti som setter en agrarisk revolusjon som betingelse for den nasjonale befrielse, det samme parti som skapte Krakaueroprøret av 1846.
I Tyskland kjemper det kommunistiske parti, såsnart bourgeoisiet optrær revolusjonært, sammen med bourgeoisiet mot det absolute monarki, den feudale grunneiendom og småborgerne.
Men den passer hvert øieblik på hos arbeiderne å oparbeide en klar bevissthet om den fiendtlige motsetning mellem bourgeoisi og proletariat, forat de tyske arbeidere straks kan vende de sociale og politiske betingelser, som bourgeoisiet med sit herredømme må føre med sig, som likeså mange våben mot bourgeoisiet selv, og forat kampen mot bourgeoisiet kan begynne såsnart de reaksjonære klasser i Tyskland er styrtet.
På Tyskland retter kommunisterne sin største opmerksomhet, fordi Tyskland står umiddelbart foran en borgerlig revolusjon, og fordi det fullbringer denne omveltning under en mere fremskreden europeisk civilisasjon overhode og med et meget mere utviklet proletariat enn England i det 17. og Frankrike i det 18. aarhundrede, og den tyske borgerlige revolusjon altså bare kan bli det umiddelbare forspill til en proletarisk revolusjon.
Kort sagt, kommunisterne understøtter overalt enhver revolusjonær bevegelse mot de bestående sociale og politiske tilstande.
I alle disse bevegelser fremhever de eiendoms-
