sig bare fra dem ved mer systematisk pedanteri, ved den fanatiske overtro på sin sociaie videnskaps undervirkninger.
De optrer derfor med forbitrelse mot alle politiske bevegelser fra arbeidernes side, som jo bare kan skyldes blind vantro overfor det nye evangelium.
Owenisterne i England kjemper mot chartisterne, Fourieristerne i Frankrik mot reformisterne.
Ut fra avsnitt II gir kommunisternes stilling til de allerede bestående arbeiderpartier sig av sig selv, altså deres forhold til chartisterne i England og jordbruksreformpartiet i Nordamerika.
De kjemper for å opnå de nærmestliggende mål og interesser for arbeiderklassen, men de representerer i den nuværende bevegelse tillike bevegelsens fremtid. I Frankrike slutter kommunisterne sig til det socialistisk-demokratiske[1] parti mot det konservative og radikale bourgeoisi uten derfor å opgi retten til å forholde sig kritisk til de fraser og illusjoner som stammer fra den revolusjonære overlevering.
I Schweiz understøtter de de radikale fullt vi
dende om at dette parti består av motstridende ele-
- ↑ Det parti som dengang kalte sig soeialistisk-demokratisk i Frankrik, var det som politisk representertes av Ledru-Rollin og litterært av Louis Blanc; det var altså himmelvidt forskjellig fra det nuværende tyske socialdemokrati.
