skap det egentlige sociale grunnlag for de bestående tilstande.
Å bevare elet er det samme som å bevare de bestående tyske forhold. Av bourgeoisiets industrielle og politiske herredømme har det den sikre under gang å vente, idet det klemmes inde mellem kapitalkoncentrasjonen på den ene side og det revolusjonære proletariat som er ifærd med å danne sig, på den annen. I småborgerskapets øine syntes den «sande» socialisme å slå begge fluer i en smekk. Den bredte sig som en epidemi.
Dette gevant virket av spekulativt spindelvev, bemalt med åndrike taleblomster, gjennemvætet av kjærlighetslummer følelsesdugg, dette blomstrende gevant som de tyske, socialister innhyllet sine to —tre forbenete, evige sannheter i, øket bare varens avsetning hos dette publikum.
På sin side erkjente den tyske socialisme mer og mer sit kall, nemlig å være den høittravende representant for dette småborgerskap.
Den proklamerte den tyske nasjon som den normale nasjon og den tyske spissborger som normalmennesket. Den gav enhver av hans nederdrektigheter en hemmelig høiere socialistisk mening ganske motsatt den oprindelige. Den trakk den siste konsekvens, idet den direkte optrådte mot den «nedbrytende» retning innen kommunismen og forkyndte sin upartiske ophøiethet over alle klassekamper. På meget få unntagelser nær hører alt hvad der cirkulerer i Tyskland av angivelige socialistiske og kommunistiske skrifter til denne kraftløse smudslitteratur[1].
- ↑ Revolusjonsstormen i 1848 feiet hele denne lurvete retning vekk og tok lysten fra dens bærere til å drive det videre i socialisme. Hovedrepresentant og klassisk type for denne er hr. Karl Grün.
