skap, kjærlighet og ære med sjakring i uld, runkelroer og brennevin.
Slik som presterne alltid gikk hånd i hånd med de feudale, slik går den kristelige socialisme sammen med den feudale.
Intet er lettere enn å gi den kristelige askese et socialistisk anstrøk. Har da ikke også kristendommen ivret mot privateiendommen, mot ekteskapet, mot staten? Har den ikke villet utrydde disse institusjoner ved å preke velgjørenhet og fattigdom, cølibat og kjødsfornektelse, celleliv og kirke ? Den kristelige socialisme er bare det vievand hvormed presten velsigner aristokratens forargelse.
Det feudale aristokrati er ikke den eneste klasse som blev styrtet av bourgeoisiet, ikke den eneste klasse hvis livsbetingelser i det moderne borgerlige samfund syknet hen og døde bort. De middelalderlige småborgere og bønder var forløperne for det moderne bourgeoisi. I de land hvor industri og handel er mindre utviklet, vegeterer denne klasse ennu videre ved siden av det opblomstrende bourgeoisi.
I de land hvor den moderne civilisasjon har utviklet sig, har det dannet sig et nytt småborgerskap som svever mellem proletariatet og bourgeoisiet, og som stadig fornyes som bestanddel av det borgerlige samfund, men hvis medlemmer uavladelig ved konkurransen slynges ned i proletariatet. Ja ved utviklingen av storindustrien ser de enndog et tidspunkt nærme sig da de helt vil forsvinne som selvstendig del av det moderne samfund, og i handelen, i manu-
