Side:Det kommunistiske manifest.pdf/52

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
48

sig som klasse, når det ved en revolusjon gjør sig selv til herskende klasse og som herskende klasse med makt ophever de gamle produksjonsforhold, så op­hever det med disse produksjonsforhold eksistens­betingelserne for klassemotsetningen, klasserne over­hode og dermed sit eget herredømme som klasse.

Istedenfor det gamle borgerlige samfund med sine klasser og klassemotsetninger trær en associasjon, hvori hver enkelts frie utvikling er betingelsen for alles frie utvikling.

III. Socialistisk og kommunistisk litteratur.
1. Den reaksjonære socialisme.
a). Den feudale socialisme.

Det franske og engelske aristokrati var ifølge sin historiske stilling kallet til å skrive pamfletter mot det moderne borgerlige samfund. I den franske julire­volusjon i 1830, i den engelske reformbevegelse hadde det ennu engang ligget under for den forhatte op­komling. Der kunde ikke lenger være tale om en alvorlig politisk kamp. Bare den litterære kamp blev levnet det. Men også på litteraturens område var de gamle talemåter fra restaurasjonstiden blit umulige. For å vekke sympati måtte aristokratiet tilsynelatende se bort fra sine egne interesser og formulere sin anklageakt mot bourgeoisiet i den utbyttede arbeider­klasses interesse. Det skaffet sig så opreisning ved å synge niddviser om sin nye hersker og hviske ham mere eller mindre uheldsvangre ord i øret.

På den måte opstod den feudalistiske halvt klagesang, halvt niddvise, halvt gjenlyd fra for-