I tilstår altså at I med personligheten ikke forstår annet enn bourgeoisen, den borgerlige eiendomsbesidder. Og denne personlighet skal visselig opheves.
Kommunismen tar ikke makten fra nogen til å tilegne sig samfundsprodukter, den tar bare makten fra en til å underkue andres arbeide ved hjelp av denne tilegnelse.
Man har innvendt at med avskaffelsen av privateiendommen vil all virksomhet ophøre og en almindelig dovenskap ta overhand.
Er det sant, måtte det borgerlige samfund for lengst ha gåt tilgrunne av treghet; for de som arbeider i det, erhverver ikke, og de som erhverver i det, arbeider ikke. Hele vanskeligheten opløser sig i den tautologi at det ikke vil findes noget lønsarbeide mer, såsnart det ikke lenger er nogen kapital.
Alle de innvendinger man retter mot kommunisternes materielle produksjons- og tilegnelsesmåte, går også utover den måte de produserer og tilegner sig åndelige produkter på. Når klasseeiendommen går under, tror bourgeoisiet at selve produksjonen går under, og når klassedannelsen forsvinner, tror det selvfølgelig at all dannelse overhode forsvinner.
Den dannelse hvis tap det beklager, er for det uhyre flertall omdannelsen til maskine.
Men strid ikke med os I som måler avskaffelsen av den borgerlige eiendom på eders borgerlige fore stillinger om frihet, dannelse, rett o. s. v. Selve eders ideer er produkter av de borgerlige produksjons-
