Proletariatets kamp mot bourgeoisiet er, om ikke av innhold så dog i formen, for det første en nasjonal kamp. Proletariatet i hvert enkelt land må naturligvis først bli ferdig med sit eget bourgeoisi.
Idet vi har skildret de viktigste sider av proletariatets utvikling, har vi forfulgt den mer eller mindre skjulte borgerkrig innenfor det bestående samfund inntil det punkt da den bryter ut i åpen revolusjon, og da proletariatet ved med vold å styrte bourgeoisiet grunnlegger sit herredømme.
Samfundet hittil berodde som vi allerede har set, på motsettningen mellem undertrykkende og undertrykte klasser. Men forat en klasse skal kunne undertrykkes, må den være sikret betingelser som setter den istand til idet mindste å friste en slavetilværelse. Den livegne arbeidet sig under sit livegenskap frem til medlem av kommunen og småborgerne til bourgeoisi under den feudalistiske absolutismes åk. Men istedenfor å heve sig med industriens fremskridt synker den moderne arbeider dypere og dypere ned under sin egen klasses livsbetingelser. Arbeideren blir pauper, og pauperismen utvikler sig ennda fortere enn befolkning og rikdom. Det viser sig altså tydelig at bourgeoisiet er uskikket til å vedbli å være den herskende klasse i samfundet og påtvinger samfundet sin klasses livsvilkår som en lov det maa bøie sig for. Det er uskikket til å herske fordi det ikke er istand til å sikre sin slave hans eksistens selv innenfor hans slaveri, fordi det er nødt til å la ham synke ned i en stilling hvor det må ernære ham istedenfor å bli ernæret av ham. Samfundet kan ikke lenger leve under
