feudalsamfundets ruiner, har ikke ophevet klassemotsetningen. Det har bare satt nye klasser istedenfor de gamle, nye betingelser for undertrykkelse, nye former for kampen.
Vor tidsalder, bourgeoisiets tidsalder, udmerker sig allikevel ved, at den har forenklet klassemotsetningerne. Hele samfundet spalter sig mer og mer i to store fiendtlige leire, i to store klasser som står skarpt mot hinannen: Bourgeoisi og proletariat.
Av middelalderens livegne fremgik peleborgerne[1] i de første byer; av disse borgere utviklet sig de første spirer til bourgeoisiet.
Opdagelsen av Amerika, omseilingen av Afrika skapte et nytt felt for det opkommende bourgeoisi. Det ostindiske og kinesiske marked, koloniseringen av Amerika, varebytningen med kolonierne, økningen av byttemidler og varer overhode ga handel, skibsfart, industri et uanet opsving og dermed det revolusjonære element i det hensmuldrende feudale samfund en rask utvikling.
Den tidligere feudale eller laugsmessige driftsmåte i industrien strakk ikke mer til for behovet som vokste med de nye markeder. Manufakturen trådte istedenfor den. Laugsmestrene blev fortrengt av den industrielle middelstand, arbeidets deling mellem de forskjellige laug forsvant for arbeidsdelingen i det enkelte verksted.
Men stadig vokste markederne, stadig steg behovet.
Heller ikke manufakturen strakk til mer. Da revolu-
- ↑ Borgere som bor utenfor bymurene, men innenfor byens område.
