kommunismen var det utelukket. Og da vi alt dengang var av den mening «at arbeidernes frigjørelse måtte være arbeiderklassens eget verk», så kunde vi ikke et øieblik være i tvil om hvilket navn vi skulde velge. Heller ikke siden er det nogen gang falt os inn å forandre det.
«Proletarer i alle land, slutt eder sammen!» Bare få stemmer svarte da vi for mer enn 42 år siden ropte disse ord ut i verden umiddelbart før den første Pariserrevolusjon, hvor proletariatet trådte frem med krav for sig selv. Men den 28. september 1864 samlet proletarer fra de fleste vesteuropeiske land sig til den Internasjonale arbeiderassociasion. Ære være dens minde. Internasjonale selv levet vistnokk bare ni år. Men at det evige forbund av proletarer i alle land som dengang blev stiftet, ennu lever og lever kraftigere enn nogensinde, for det gis det intet bedre bevis enn nettop denne dag. For idag mens jeg skriver disse linjer, mønstrer det europeiske og amerikanske proletariat sine stridskrefter som nu for første gang er mobilisert, mobilisert som en hær under en fane og med et nærliggende mål: ved lov å få innført 8 timers normalarbeidsdag, et mål som alt Genferkongressen i 1889 satte sig. Og det skuespil som opføres idag, vil åpne øinene på alle lands kapitalister og grunneiere for det faktum, at nu er proletarerne i alle land i sannhet forenet. Gid bare Marx stod ved siden av mig, så kan kunde se det med egne øine!
London, 1. mai 1890.
F. Engels.
