i 1887 næsten ikke ann at enn den teori som manifestet forkynner. Og således gjennspeiler manifestets historie til en viss grad den moderne arbeiderbevegelses historie siden 1848. For øieblikket er det utvilsomt det mest utbredte, det mest internasjonale verk i hele den socialistiske litteratur, et felles program for mange millioner arbeidere i alle land fra Sibirien til Kalifornien.
Og allikevel, da det utkom turde vi ikke kalle det et socialistisk manifest. Med socialister forstod man i 1847 to slags folk. På den ene side tilhengere av de forskjellige utopistiske systemer særlig Owenisterne i England og Fourieristerne i Frankrike, som begge to alt dengang var skrumpet inn til rene sekter som holdt på å dø ut. På den annen side var det de mest mangeartede sociale kvaksalvere som vilde helbrede alle samfundsonder med sine forskjellige universalmidler og med alle mulige slags flikkearbeider uten på nogen måte å skade kapitalen og profitten. I begge tilfelde altså folk som stod utenfor arbeiderbevegelsen, og som endog søkte støtte hos de «dannede» klasser. Den del av arbeiderne derimot som var overbevist om at politiske omveltninger var utistrekkelige og krevet en grundig omdannelse av samfundet, den del kalte sig den gang kommunistisk. Det var en grovskåren, primitiv kommunisme; men den var mektig nok til å skape to systemer av utopisk kommunisme; i Frankrike Cabets «ikariske» og i Tyskland Weitlings. Socialisme betegnet i 1847 en bourgeoisbevegelse, kommunisme en arbeiderbevegelse. Socialismen kunde i det mindste på fastlandet diskuteres i salongerne, med
