spanske Proudhonister og de tyske Lassalleanere[1]. Dette program — en overveielse av motiverne til Internasjonales statuter — blev utarbeidet av Marx med et mesterskap som selv Bakunin og anarkisterne måtte anerkjenne.
Med hensyn til den endelige seir for de teorier som var opstillet i manifestet, stolte Marx trygt på den intellektuelle utvikling som arbeiderklassen måtte nå til gjennem diskussioner og gjennem felles aksjon. De vekslende begivenheter i kampen mot kapitalen, nederlagene ennu mer enn seirene, kunde ikke undgå å gjøre det klart for de kjempende hvor utilstrekkelig det universalmiddel var som de hittil hadde trodd på, og gjøre dem mer mottagelig for en grundig innsikt i de sanne betingelser for arbeidernes frigjørelse. Og Marx hadde rett. Da Internasjonale i 1874 blev opløst, var arbeiderklassen noget ganske annet enn den hadde været da foreningen blev stiftet i 1864. Proudhonismen i de romanske land og Lasalieanismen i Tyskland holdt på å dø ut, og selv de engelske Trades Unions som dengang var stokkonservative, nådde litt efter litt så langt at presidenten for deres kongress i Swansea kunde si i deres navn: «Fastlandssocialismen virker ikke lenger avskrekkende
på os.» Men fastlandssocialismen det var
- ↑ Lasalle erklærte sig likeoverfor os personlig altid som «elev» av Marx og som sådan stod han selvfølgelig på manifestets grunn. Anderledes var det med dem av hans tilhengere som ikke nådde utover hans krav på produktivforeninger med statsstøtte, og som inndelte hele arbeiderklassen i dem som vilde ha statshjelp og dem som vilde være selvhjulpne.
