Side:Den hvide races selvmord.djvu/32

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

som Cromwell och kanske till och med hjärtlösa fariseer som flera av deltagarne i firman John Bull & co. Denna praktiska råa dygd tar sig på ett särskilt ömtåligt område sitt uttryck i fordran på kontantbetalning för brutet äktenskapslöfte, något äkta anglosaxisk.“[1]

Laurin har vistnok ret, naar han mener, at der er en bestemt korrespondance, en art ligevægtsforhold mellem engelsk dyd og engelsk last. Men jeg er ikke vis paa, om ligevægtsforholdet fortoner sig ganske saaledes som Laurin antyder, om f. eks. puritanerne kan betragtes som den nødvendige bremse for lasten. Taine har paa en lige aandfuld som overbevisende maade forklaret, hvorledes puritanismen, som dæmmede op for en kraftig og blodfuld races sanselighed, i sin tid fremkaldte en voldsom reaktion, som førte paa hovedet ud i lasten. Mellem last og puritanisme har der i snart 400 aar i England været et evigt vekselspil, de er blit hinanden næsten uundværlige, de minder om far og søn i en kongerække, undertiden virker de som parheste. Betragt Hogarths billeder eller læs Taines skildring af Grammonts ophold ved Karl II’s hof: her faar man disse grundtræk udmerket belyst. De danner fremdeles en

  1. Sammenlign hermed skilsmisseprocesserne og den politiske anvendelse de gives (Pamell, Dilke osv.)