ironi overfor en proletar, fordi den nødvendighet, at fylde hver dag med avholder ham fra at nyde nogen fordele av de samme rettigheter, og de tjener bare til at gjøre ham mindre sikker paa sin stadige arbeidsfortjeneste, fordi de gjør ham avhængig av streiker, kamerater og arbeids givere. Under vor ledelse utryddet pøbelen adelen, som hadde støttet og forsvaret folket for sin egen fordels skyld, hvilken fordel er uadskillig fra ho bens velfærd. Nu bøier folket, som ødela adelens forrettigheter, sig under listige utsugeres og opkomlingers aag.
Vi agter at late som om vi var arbeidernes befriere, der kommer for at freise ham ut av denne undertrykkelse, naar vi foreslaar at han skal gaa ind i vore armeers rækker blandt socialister, anar kister og kommunister. De sidstnævnte patroni serer vi altid, idet vi later, som om vi hjælper dem av broderlige grunde og til menneskehetens almin delige bedste, som det fremstilles av vort sociali stiske frimureri. Adelen som eiet retten til sin del av arbeiderklassens møie, var interesseret i at den sidste var vel ernæret, sund og sterk. Vi er interesseret i det motsatte, d. v. s. i de fremmedes degeneration. Vor styrke ligger i at holde arbei deren i stadig nød og avmagt, fordi vi derved beholder ham i vor magt, og i sine egne omgivelser vil han aldrig finde kraft eller styrke til at sætte sig op mot os. Suiten vil gi kapitalen større ret tigheter over arbeideren, end nogen lovlig hersker nogensinde kunde gi en adelsmand.
Vi behersker masserne ved at gjøre bruk av den
