Side:Dagbok Spitsbergen 21. februar 1922 - 13. juni 1922.pdf/4

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

i årene alt vi kunde restere av åndsnærværelse og kraft. Så var det intet andet for os å gjøre end at belave os på å sove. Vor velfortjente søvn i båten hvor vi lå,snetykke var det dor det meste i hele går så natten kunde tænkes at bli den samme. Først laget vi os en pande chokolade som vi satte tillivs med så mange kavringer som vi kunde spise,derefter tok vi fem vor deilige sovepose, der gir plads for 3 personer av middels størrelse, at vi sov bekvemt inat er ikkesandt, for vi måtte ligge langstrakt og balansere på hver sin åre og et kassehjørne der stak os delvis i sider og ryg efterhvert som vi dreiet os mellem hver kuldegysning, der fik os til å rists som aspeløv om høsten. Selvfølgelig måtte vi skiftevis ut av vort hjemmested for å lense båten, det viser sig å være meget åpen i sins sammenføininger. Således holdt vi det gående til idag morges, kl. 1/2 8, da måtte vi ut for å gjenvinde endel av den kropslige temperatur, som vi i nattens løp har tapt. Vi opdaget da at vi var i drift med isen utover i retning Kap Mitra, som vi var tvers av kl. 12. Imidlertid har vi da buket os fast til et mindre isflak. Vi arbeidet 3 timer for å komme frem 2 båtslængde for å nå hen til det. Her har vi da slåt og tilro efterat vi har spist en box med indhold av flesk og erter (underligt hvor godt maten smaker i sådan en friluftstur), derefter renset vi båten for sne og is og diskurterte vore forholdsregler for kommende nat. Møkleby er nu på isflaket og løper sig selv som han il ta verdensrekorden i runddene. (Han sier det er koldt). Vi har forsøkt å komme os til land på de større isflak,der kunde bære os det ligger ind i issørpen,men dem ligger så spredt fra hverandre så vi snart er nødt til å holde os i båten. Vi driver jevnt og sikkert utover snart er vi midt for lagunen. Det gode med saken er at det har været eldeles vindstille i hele dag så vi føler os tilfredse med tilværelsen, vi har jo en god beholdning av proviant. Solen så vi også herute for første gang, den skinnet i vel en time og sendte sin gyldne stråler over vort lille