dene hans så ut som et skinnende og skrøpelig leketøi. Hals-senene stod dirrende hårde og magre, og en sort skygge lå i strupehulningen. Hans ansikt var stille og innsunkent som en død manns.
Kaptein Mac Whirr tørket øinene. Den bølgen som næsten slo ham overbord, hadde til hans store ærgrelse skyllet sydvesten av hans skallede hode. Det dunede, tynne håret var søkkvått og mørknet, og lignet en hespel med bomullstråd festet rundt den nakne skallen hans. Ansiktet glinset av sjøvann, purpurrødt av blesten og skumsprøitets piskeslag. Han så ut som han svettende var kommet bort fra en smelteovn.
«Er De her?» mumlet han tungt.
Annenstyrmann hadde funnet frem til styrehuset en liten stund før. Han hadde satt sig borte i et hjørne med optrukne knær, og en knyttneve presset mot hver tinning; og denne stilling gav inntrykk av raseri, sorg, resignasjon, underkastelse, med en fortettet uforsonlighet. Han sa klagende og trossig: «Javel; det er min frivakt, ikke sant?»
Styreapparatet klapret, stoppet, klapret igjen; og rormannens øienepler syntes bulne ut av et sultent ansikt som om kompassrosen bak natthusglasset var spiselig. Gud vet hvor lenge han hadde stått
