disse mennene vilde suse mot ham i en eneste masse. Han rygget tilbake, svang døren igjen, og med skjelvende hender satte han slåen for . . . .
Straks kaptein Mac Whirr var blitt alene på broen efter at styrmann var gått, stavret han sig sidelangs bortimot styrehuset. Døren var hengslet fremover, og han måtte kjempe med stormen for å komme inn, og da han tilslutt klarte det, var det med et smell og et brak, som om han var blitt skutt inn gjennem fyllingen. Han stod innenfor, og klynget sig til klinken.
Damp lekket fra styreapparatet, og i det trange rummet dannet natthusglasset en skinnende oval av lys gjennem den tynne, hvite tåken. Vinden hylte, mumlet, pep, med plutselig drønnende kast som fikk dører og skodder til å gi sig i det ville, hvesende sprøitet. To opkveilte lodd-liner og en liten seildukssekk som hang i et langt taljerep, svinget ut i rummet og smalt tilbake igjen mot skottet. Treristene på dekket fløt næsten, og hver gang sjøen feiet henover skibet, fosset vannet voldsomt inn gjennem alle sprekkene rundt døren. Rormannen hadde slengt luen og jakken av sig og stod lenet mot rattet i en stripet bomullstrøie som var åpen i brystet. Det lille messinghjulet i hen-
