bord og et stort skrik steg fra denne massen som skrinet nedover lik et jordskred.
Trestykker suste forbi. Planker, trodde han, fullstendig felen, og kastet hodet tilbake. Ved føttene hans gled en mann avsted på ryggen, med åpne stirrende øine, mens de løftede armene klamret efter ingenting; og en annen kom rullende som en løsnet sten med hodet mellem benene og nevene knyttet.
Pisken hans fløi i luften; han grep efter båtsmannens ben, og fra hans åpne hånd rullet en blank, hvit skive mot båtsmannens føtter. Han så det var en sølvdollar og skrek av forbauselse. Larmen av nakne føtter som trampet og slepte sig, øket, strupeskrikene steg, og hele haugen av vridde, tumlende legemer som var hopet op om bakbord, løsnet fra skibssiden; uvillig og kjempende rutsjet den over til styrbord med et tungt, brutalt støt. Skrikene hørte op. Båtsmannen hørte et langt klagestønn gjennem blesten som brølte og hven; han så en uløselig floke av hoder og skuldrer, nakne fotblad som sparket i luften, løftede knyttnever, rullende rygger, ben, hårpisker, ansikter.
«Gode Gud,» mumlet han redselslagen, og smeldte jerndøren igjen for dette syn.
