døivd utenfra sammen med vann som vasket og fosset over hodet på ham. Var det vinden? Det måtte være den. Her nede gjorde den en larm som om en hop av vanvittige skrek. Og han opdaget hos sig selv også, en lengsel efter lys — om bare til å drukne ved — og en nervøs iver efter å komme ut av bunkersen.
Han trakk slåen tilside; den tunge jernplaten dreide sig på hengslene; og det var som om han hadde åpnet døren til stormens hyl. Et kast av hese vræl møtte ham; luften var stille og bruset av vann deroppe blev overdøvet av et uvær av kvalte strupeskrik som gav inntrykk av fortvilet oprør. Han skrevet med benene i hele døråpningens bredde og strakte hodet fremover. Først skimtet han bare det som han var kommet for å finne: seks små flammer som svinget heftig gjennem skumringens mektige dyp.
Rummet var bygget som et grubegalleri, med en rekke stivere i midten og tverrbjelker over; uransakelig strakte det sig innover i mørket. Og om bakbord hevet der sig, tåket, som i en uthulning av siden, en tung, skrånende masse. Hele rummet, med skygger og former, rørte uavladelig på sig. Båtsmannen stirret, skibet la sig over til styr-
