Under skibets voldsomme rulling var enhver bevegelse farlig. Å ligge stille syntes arbeide nok. Han knekket næsten nakken da han lot sig falle ned i bunkersen. Han falt på ryggen, og blev sendt hjelpeløst fra side til side i det farlige selskap med en tung jernstang — sleisen til en kullemper var det vel — som var glemt igjen dernede. Den gjorde ham nervøs som om den hadde vært et vilt dyr. Han kunde ikke se den, for bunkersen var klædt med kullstøv, og var fullkommen og ugjennemtrengelig svart; men han hørte den rutsje og klirre og hugge her og der, alltid i nærheten av hodet hans. Den syntes å gjøre en overveldende støi — med så tunge bump som om den hadde vært en brodrager. Han kunde ikke undgå å legge merke til dette mens han blev slengt fra bakbord til styrbord og tilbake igjen, under fortvilede forsøk på å klamre sig fast til bunkersens glatte sider for å stoppe sig selv. Døren inn til mellemdekket sluttet ikke helt inn, og han så en tråd av svakt lys nederst.
Sjømann og sprek kar som han var, så han fort sitt snitt til å komme på benene igjen. Han hadde hellet med sig, for da han kjempet sig op, satte han hånden på sleisen, og han grep den,
