litt demret det for ham at der hang seks lanterner på mellemdekket, og at det ikke var noget galt i å ta en av dem fra kuliene.
Nan-Shan hadde en kullbunkers tverrskibs; undertiden blev den brukt som lasterum og var derfor forbundet med forreste mellemdekk ved en jerndør. For øieblikket var den tom, og dens mannhull var det forreste i gangen. Båtsmannen kunde derfor komme inn, uten å måtte ut på dekket; men til sin store forbauselse fant han at ingen kunde bli overtalt til å hjelpe ham med å ta mannhull-lokket av. Han grov efter det allikevel, men en av mannskapet som lå i veien, nektet å rikke sig.
«Jamen, jeg vil jo bare få tak i den fordømte lanternen som dere skriker på,» utbrøt han, næsten ynkelig.
En av dem bad ham dra hjem og legge sig. Han beklaget at han ikke gjenkjente stemmen, og at det var for mørkt til å se; ellers, sa han, skulde han sannelig legge et sånt utskudd av paddeslekten, ja legge ham dobbelt, om det krevdes, enten de fløt eller sank. Like forbanna, han hadde besluttet å vise dem at han kunde skaffe lys, om det så skulde koste ham livet.
