«Jukes! Jukes, da!»
Han måtte svare den stemmen som ikke vilde tie. Han svarte på vanlig vis. «. . . Ja, kaptein.» Og med ett gjorde hans hjerte, demoralisert av stormen som føder en hunger efter fred, oprør mot opdragelsens og ordrenes tyranni.
Kaptein Mac Whirr holdt hodet til styrmann fast inne i albuekroken, og presset det hemmelighetsfullt til sin skrikende munn. Undertiden brøt Jukes av med en hastig varsel: «Pass på!» eller kaptein Mac Whirr brølte en alvorlig opfordring: «Hold hardt, nu!» og hele det sorte universet syntes å slingre sammen med skibet. De holdt inne. Det fløt ennu. Og kaptein Mac Whirr gjenoptok sine hyl: «. . . Sier . . . allesammen . . . slått sig løs . . . burde se . . . hvad er iveien.»
Straks orkanens fulle styrke hadde rammet skibet, blev det uråd å ferdes noget steds på dekk; og sjøfolkene søkte, blindede og skremte, ly om bakbord, i gangen under broen. Den hadde en dør akter, og den lukket de; her var mørkt og kalt og ufyselig. Hver gang skibet hev tungt på sig, stønnet de alle sammen i mørket, og tonn av vann skvulpet omkring likesom sjøen prøvde å få has på dem ovenfra. Båtsmannen hadde bannet og
