Han holdt fast — våt, kall, stiv i alle lemmer; og i en plutselig hallusinasjon av hurtige syner (det er sagt at en druknende ser sitt liv gå slik forbi), så han alleslags minner, helt uten forbindelse med den nuværende situasjon. Han husket sin far, for eksempel: en bra forretningsmann som gikk rolig tilsengs — engang det gikk dårlig med forretningene, og døde kort efter med resignert sinn. Jukes mintes selvsagt ikke disse omstendigheter, men, uten at det ellers berørte ham, syntes han tydelig å se den dødes ansikt; han husket et slag kjuett, han hadde spilt i Taffelbukten ombord på et skib som siden gikk under med mann og mus; de tykke øienbrynene til sin første skipper; og uten sinnsbevegelse husket han sin mor, slik som han likegyldig vilde ha gått inn i stuen til henne for år tilbake og funnet henne der med en bok; hun var også død nu — et greit menneske som hadde opdradd ham med fast hånd.
Det kunde ikke ha vart mer enn et sekund, kanskje ikke så lenge. En tung arm var falt over skuldrene hans, og kaptein Mac Whirrs stemme ropte hans navn inn i øret på ham.
«Jukes! Jukes!»
Han opdaget en dyp bekymring i tonen. Vinden
