fordi han fullt og fast trodde han aldri mer skulde se solen stå op, og dog var han rolig i denne tro.
Slik er de øieblikk av uvirksomt heltemot som endog tapre menn stundom gir sig over til. Mange skibsofficerer kan utvilsomt huske et tilfelle fra sin erfaring når nettop denne drømmetilstanden av fordømt stoisisme plutselig falt over et helt skibsmannskap.
Men Jukes hadde ikke stor erfaring, hverken om mennesker eller om stormer. Han trodde han var rolig — ubønnhørlig rolig; men i virkeligheten var han kuet; ikke ynkelig, men så meget som et mannfolk kan være det, uten å vemmes over sig selv.
Det var snarere som en følelsesløshet hadde tvunget sig inn på sinnet. Den lange, lange påkjenningen av en storm gjør det; den dirrende vente tiden på en undergang som evig nærmer sig, og så den legemlige trettheten ved bare å klynge sig fast til livet i så rasende et oprør; en søkende, lumsk tretthet som trenger sig dypt inn i en manns bryst for å nedslå hans hjerte og fylle det med kval, den trettheten som ikke kan stilles, men som bare lengter efter en ting, mer enn efter livet selv: fred.
Jukes var meget mer slitt enn han visste selv.
