IV.
Alt hvad båtsmannen, med en hærskare av hyl, kunde gjøre forståelig for kaptein Mac Whirr, var den selsomme oplysning at «de der kineserne på forreste mellemdekk har slått sig løs, kaptein.»
Jukes som stod i le, kunde høre de to skrike til hverandre, ikke mere enn seks tommer fra ansiktet sitt, slik som man en stille kveld kan høre to menn, en kilometer borte, snakke sammen over en eng. Han hørte kaptein Mac Whirrs irriterte: «Hvad? Hvad?», og den andres høie anstrengte heshet. «I en klump . . . . så selv . . . . fælt syn . . . . trodde . . . . si fra.»
Jukes stod fremdeles likegyldig, likesom gjort uansvarlig av orkanens makt, som fikk bare tanken på handling til å synes helt meningsløs. Og, siden han var meget ung, fant han dette å holde hjertet stålsatt mot det værste så altopslukende, at han hadde fått en overveldende avsky for enhver form for virksomhet. Han var ikke redd; det visste han,
