bly og dryppende som en rustning av smeltende is; han gjøs — det varte lenge; og mens nevene knuget om taket, lot han sig langsomt synke ned i dypet av legemlig elendighet. Hans tanke blev innadvendt på en dorsk, hensiktsløs måte, og da noget puslet lett ved knesenene hans, fór han, som det heter, næsten ut av sitt gode skinn. I spranget støtte han mot ryggen til kaptein Mac Whirr som ikke rørte sig; og så grep en hånd ham om låret. Der var kommet et ophold — et truende ophold av vinden, stormen holdt pusten — og han følte sig befingret overalt. Det var båtsmannen. Jukes gjenkjente disse hendene så tykke og veldige, at de syntes å tilhøre en ny menneskeart.
Båtsmannen hadde kommet op på broen, og kravlet på alle fire mot vinden, til han hadde funnet førstestyrmanns ben med skallen sin. Han krøp øieblikkelig sammen og begynte å utforske Jukes' person opover, med forsiktige, undskyldende grep, som det sømmet sig en underordnet.
Han var en heslig, undersetsig, grov sjømann på de femti, håret, kortbent, langarmet, han lignet en eldre ape. Styrken hans var umåtelig; i hans store, klumpede poter som svulmer ut lik brune boksehansker fra enden av lodne armer, blev de tyngste
