Jukes følte det sjangle, slik som en mann sjangler efter et kølleslag, før han stuper. Stormen hylte og sloss gigantisk i mørket, som om hele verden var en eneste sort avgrunn. Av og til strømmet luften mot skibet som sudd gjennem en tunnel med en fortettet tung støtkraft, som syntes å løfte det skvær op av sjøen og holde det der et øieblikk, mens bare en skjelving fór gjennem det fra baug til hekk. Og så begynte det å tumles rundt igjen, som det var sluppet ned i en kokende heksekjel. Jukes prøvde hardt å ta sig sammen og se nøkternt på tingene.
Sjøen som blev slått flat i de tyngre vindstøtene, reiste sig atter og slo over hele Nan-Shan i snehvite skred av skum, som strakte sig langt utover begge rekkene, inn i natten. Og i denne blendende flaten, spredt ut under skyenes mørke med en blåaktig, skimrende glød, kunde kaptein Mac Whirr få et ødslig glimt av nogen få flekker, sorte som ibenholt, luketoppene, de skalkede trappenedgangene, de dekkede winchehodene, foten av en mast. Det var alt han kunde se av sitt skib.
Midtskibet, dekket av broen, som bar ham og styrmann og det lukkede styrehuset hvor en mann stod tilrors med frykt for å bli sopt overbord sam-
