Stemmene fra den tapte flokken nådde ham som menns stemmer i storm, stumper og stykker av døende rop — båret sønderrevne forbi øret. Med ett stod Jukes ved siden av ham, skrikende, med bøiet hode.
«Vakten — setter skodder — styrehuset — redd — glasset — blåse inn.»
Jukes hørte en bebreidelse fra sin chef.
«Om dette — noget — kom på — purre mig.»
Han forsøkte å forklare sig, med uværet presset mot lebene.
«Lett bris — blev her — broen — plutselig nord-øst — sprang op — trodde — sikkert — De — hørte.»
De var kommet i le av bropresenningen og kunde snakke med høie stemmer, lik mennesker som kjekler.
«Jeg fikk karene til å dekke alle luftrørene. Bra jeg var blitt på dekk. Jeg trodde ikke De sov, og så. . . Hvad sa De, kaptein? Hvad?»
«Ingenting,» skrek kaptein Mac Whirr, «jeg sa — det er godt.»
«Gode Gud — denne gang er vi oppe i det,» tilkjennegav Jukes i et brøl.
«De har ikke forandret kursen?» spurte kaptein Mac Whirr, med anstrengt stemme.
