gjorde sig rede til å gå ut og møte den, hvad enn dens mening var. Den var vill og høi, skapt av vindens brus, bølgebraket, og denne lange, dype vibreringen i luften, lik hvirvelen av en umåtelig og fjern tromme som slo stormen til angrep.
Han stod et øieblikk i lampelyset, tykk, klumpet, uformelig i sin stridsrustning, årvåken og rødfjeset.
«Der er svær vekt i dette,» mumlet han.
Straks han prøvde på å åpne døren tok vinden den. Han klynget sig fast til håndtaket, men blev dradd utover terskelen, og befant sig plutselig i en slags nærkamp med vinden, hvis mål var å få lukket den døren. I siste øieblikk stakk en lufttunge sig inn og slikket ut flammen i lampen.
For baugen så han et stort mørke som lå på et mylder av hvite lyn; på styrbord hang nogen uventede stjerner, tåkede og ustø over et uendelig øde av oprørt hav, likesom sett gjennem en vanvittig røkskodde.
På broen var en gjeng med menn, utydelige og arbeidende, iferd med å gjøre store anstrengelser i lyset fra styrehusets vinduer, som skinte tåket på hodene og ryggene deres. Plutselig lukket mørket sig over den ene ruten, derefter over den andre.
