i halen på dette ruskeværet som muligens ligger i veien vår. Nordenfra! Skjønner De, Jukes. Tre hundre mil ekstra, og en fin kullregning til å vise frem. Jeg kunde ikke få mig til å gjøre det, Jukes, om hvert eneste ord her var sant som i bibelen. Nei, vent ikke dét av mig. . .»
Og Jukes undret sig, taus, over denne utfoldelse av følelse og veltalenhet.
«Men sannheten er at en vet aldeles ikke om mannen har rett! Hvorledes kan han snakke om en storm, før man har den? Er han her ombord, kanskje? Godt. Her sier han at centret for disse greiene må søkes otte streker til venstre for vinden; men vi har ikke nogen vind, selv om barometeret faller aldri så meget! Hvor er det centret hans nu?»
«Vi får vinden snart,» mumlet Jukes.
«Bare la den komme!» sa kaptein Mac Whirr med verdig indignasjon. «Det er bare for å vise Dem, Jukes, at man ikke finner alt i bøker. Alle disse reglene for å vri sig undav kulinger og omgå himlens vinder, det er efter min mening det rene, skjære vanvidd, når en tenker fornuftig over det.»
Han løftet øinene, opdaget at Jukes stirret tvilende på ham, og prøvde på å illustrere hvad han mente.
