«Til mig, nei. Takker fa'n for det. Jeg er ingenting, det vet jeg vel.»
Efter at skibet hadde gått forholdsvis støtt en stund, begynte det på en rekke rullinger, den ene verre enn den andre, og for en tid var Jukes for optatt med å holde likevekten, til å åpne munnen. Straks den voldsomme slingringen hadde gitt sig litt, sa han: «Dette er litt for meget av det gode. Hvad det nu blir til, tror jeg vi får legge baugen mot dønningen. Skipperen er nettop gått for å tørne inn, Pokker, om jeg ikke vil snakke med ham.»
Men da han åpnet døren til bestikklugaren, så han kapteinen lese i en bok. Kaptein Mac Whirr lå ikke; han stod; med den ene hånden grep han i kanten av bokhyllen og med den andre holdt han et tykt bind åpent foran ansiktet sitt. Lampen vrikket på sig i slingrebøilene, de løsnede bøkene slang fra side til side i hyllen, det lange barometeret svang i ujevne cirkler, bordet endret sin skråning hvert øieblikk. I midten av all denne uro og bevegelse stod kaptein Mac Whirr og løftet sine øine over bokens kant, og spurte: «Hvad står på?»
«Dønningen blir verre, kaptein.»
«Har merket det herinne,» mumlet kaptein Mac Whirr. «Noget galt?»
