nemskuet. «Å nei! Ingen av dere her skal holde mig for narr,» mumlet han for sig selv.
Jukes tenkte hurtig at denne annenstyrmann var et ekkelt lite kryp, og i sitt hjerte ønsket han at den arme Jack Allan aldri hadde latt sig smadre i kullekteren. Det evige mørket for baugen av skibet var som den natten en ser gjennem jordens stjernelyse natt — uendelighetens natt, stjerneløs, hinsides det skapte univers, åpenbart i sin forferdelige stillhet gjennem en lav kløft i den glitrende sfæren hvis kjerne er jorden.
« — Hvad vi enn har i vente,» sa Jukes, «så damper vi rett inn i det.»
«De sa det,» fortet annenstyrmann sig, stadig med ryggen til Jukes. «De sa det, husk det, ikke jeg.»
«Å, ryk og reis,» sa Jukes fra leveren, og den andre gav et triumferende lite fnis.
«De sa det,» gjentok han.
«Ja, hvad så?»
«Jeg kjenner bra folk som har fått rubbel med skipperne sine for mindre enn dét,» svarte annenstyrmann febrilsk. «Å, nei! De lurer ikke mig.»
«De må være helvedes redd for å blotte Dem, De,» sa Jukes, sinna over slik tåpelighet. «Jeg er ikke redd for å si hvad jeg mener.»
