rutsjet vekk på en måte som tydet på ondskapsfull gløgghet i å undgå pennen. Efter å ha skrevet «Heten meget trykkende» i det store rummet under «Anmerkninger,» stakk han penneskaftet i munnen, som en snadde, og tørket ansiktet omhyggelig.
«Skibet ruller tungt i høi stampesjø,» fortsatte han, og tenkte ved sig selv «tungt er ikke ordet.» Derefter skrev han. «Solnedgangen truende, med lav skybanke i N. og Ø. Himmelen klar i Zenit.»
Mens han lå over bordet, med pennen stanset, stirret han ut av døren, og innrammet i karmene av teak, så han alle stjernene fly opover den svarte himmelen. Hele flokken tok flukten sammen og forsvant; tilbake var bare en avgrunn av mørke, brutt av hvite glimt; for havet var svart som himelen, med skumskavler bortover. Stjernene som hadde fløiet til værs med rullingen kom tilbake med den; de styrtet sig nedover i glitrende mengder, ikke som ild-funker, men som små skiver, lysende med en klar, våt glans.
Jukes så et øieblikk på de store flyvende stjernene, og skrev derpå: «Kl. 8 em. Dønningen øker. Skibet arbeider tungt og tar inn vann over dekket. Har skalket lukene over kuliene for natten.
