nistens rasende forbitrelse. Han samlet igjen hele sin energi og bad Jukes med lav, brutal stemme om å trykke det unevnelige instrumentet ned gjennem den møkkete kjeften sin. Hvem vøret hans fordømte barometer? Det var dampen — dampen — som gikk ned; og når fyrbøterne svimet av og chiefen blev tussete, var det værre enn et hundeliv for ham; han gav vel katten i om hele greien gikk tilbunns. Han lot til å være på nippet til å briste i gråt; men han klarte sig og mumlet mørkt: «Jeg skal svime dem av,» og forsvant. Han stanset på risten lenge nok til å ryste neven mot det unaturlige dagslyset, og stakk ned i mørket med et hyl.
Da Jukes vendte sig, falt hans øine på den runde ryggen og de store, røde ørene til kaptein Mac Whirr. Han så ikke på styrmann, men sa straks: «Det er en meget hissig mann, den annenmaskinisten.»
«Flink fyr,» gryntet Jukes. «De kan ikke holde dampen oppe,» la han fort til, og tok et tak i rekken mot dønningen som kom.
Kaptein Mac Whirr var uforberedt, han satte i løp og stanset med et rykk ved en av solseilstøttene.
«Han er rå i munnen,» sa han trassig. «Driver han på slik, skal jeg sørge for å bli kvitt ham snarest.»
